I kristendomstimen i dag var temaet døden. Vår kjære lærer Johan viste oss klipp fra Shadowlands og Brødrene Løvehjerte, vi hørte Tears In Heaven av Eric Clapton og Eg Ser ogVinternatt av Bjørn Eidsvåg. Han las også to tekster for oss, den ene var en svensk oversettelse av Bridge Over Troubled Water og den andre husker jeg dessverre ikke hva het. Vi fikk så ett ark med tre spørsmål på, hvorfor vi valgte den teksten vi gjorde, om hva vi tror skjer etter døden og om vi har vært i situasjoner med død, eller vårt forhold til død.
Jeg har ikke tenkt å skrive hva jeg selv svarte, ikke det at jeg har noe problem med å snakke om det, men synes det blir litt vell for personlig til å legge ut på world wide web. Poenget mitt med dette innlegget var igrunnen å si hvor glad jeg er for at jeg går på denne skolen, en skole som tar opp vanskelige temaer som mange kanskje lurer på, eller har et sterkt forhold til. Temaer som døden, dødsstraff, aktiv dødshjelp og lignende.
Jeg har blitt veldig veldig glad i kristendoms- og filosofitimene vi har på skolen, fordi man får snakket om ting som betyr noe, man får høre andres meninger og det gir meg rom for å tenke.
Døden er et vanskelig tema, et vi alle før eller senere blir berørt av, om man vil eller ikke. Man takler sorgen ved at noen dør på forskjellig måte, noen stenger seg inne, noen slår seg helt løs, mens andre snakker med de som står nærmest. Noe som er sikkert er ihvertfall at det gjør vondt, men det leger seg med tiden. Det blir kanskje aldri het bra igjen, men det blir bedre.